"Og der e vi jo, mellom alt av bark og ved!" : en studie av fastlegens rolle som portvakt

Abstract

I forhold til innbyggertallet bruker vi i Norge mer ressurser enn nesten alle andre i verden på helsetjenester. I 1960 var Norge best i verden på helseindikatoren for forventet levealder. I dag ligger 7 land foran oss som alle bruker mindre penger på helse. Er det mulig at vi ikke får nok ut av ressursene vi bruker? Eller kan kanskje det å bruke for mye penger virke negativt på helsa? Fastlegene har en nøkkelrolle i norsk helsevesen. Denne masteroppgaven har som mål å belyse fastlegens rolle som portvakt på vegne av spesialisthelsetjenesten ved å undersøke hva som får fastlegene til å henvise pasientene. Variasjoner i henvisningsfrekvens kan oppfattes som uttrykk for varierende kvalitet på fastlegenes arbeid i rollen som portvakt. Det er ikke nødvendigvis sant. Det finnes omfattende internasjonal forskning som antyder at egenskaper hos legene og legepraksisen (legesenteret) har betydning. Men samtidig at egenskaper hos pasientene er viktigere som årsak til variasjonene. Og at også tilgangen på spesialisthelsetjenester har betydning. Studien tyder på at overforbruk og sviktende prioritering ikke kan begrenses effektivt av fastlegene alene. Fastlegene virker godt motiverte til å være portvakter. Men de er likevel i liten grad i stand til å kompensere for overforbruk som initieres fra spesialisthelsetjenesten selv, eller er en følge av sviktende prioriteringsbeslutninger på overordnet nivå. Det mest slående eksemplet her er antallet henvisninger til røntgenundersøkelser med svak medisinsk indikasjon. Antallet MR og CT undersøkelser er doblet i løpet av 6 år. På dette området har vi en situasjon der et urimelig stort tjenestetilbud genererer sin egen etterspørsel. Fastlegene opplever at de også ofte må være portåpnere fordi pasientene ikke blir mottatt tidsnok i spesialisthelsetjenesten som følge av dårlig organisering. De forventer bedre kommunikasjon og tilbakemeldinger rundt henvisninger. Studien viser at fastlegene har dårlig kjennskap til prioriteringsprosessen i spesialisthelsetjenesten. De opplever utfordringer med hensyn til både sin egen arbeidskapasitet og kompetanse når psykiatrien ber dem overta middels alvorlig syke pasienter. Og i forhold til samhandlingsformen opplever de å bli tillagt omfattende nye oppgaver, samtidig som de beholder alle de gamle.