Hvordan kan radikale innovasjoner innen e-helse organiseres i norske sykehus?

Abstract

E-helse og telemedisin må understøtte kjerneprosessene i sykehus. Kjerneprosessene er de prosesser som bidrar til helsemessig verdiskapning for pasientene. Dagens sykehus er organisert og finansiert etter en industriell verdikjede som fungerer godt for standardiserte prosesser. Men sykehusene skaper også verdi i det problemløsende verdiverkstedet og det samskapende verdinettverket. Empirien viser at telemedisinske prosjekter i større grad understøtter de to siste verdiskapningskonfigurasjonene, mens prosjekter som understøtter verdikjeden ofte mangler vertikal økonomisk integrasjon mellom nivåene i helsetjenesten. Empirien viser også at implementering av radikal telemedisinsk teknologi henger sammen med radikalt nye måter å organisere helsetjenester på, og motsatt. Egne erfaringer tyder også på at radikal tjenesteyting krever en sterkere strategisk forankring, mens inkrementelle innovasjoner krever en tettere integrasjon i linjen. For å organisere nye innovative e-helsetjenester må bidraget til verdiskapning synliggjøres i en modell som gjenspeiler den reelle verdiskapningen i sykehusene. Men sykehusene synes å mangle vilje til å adoptere nye e-helsemodeller når dette bryter med den eksisterende verdiskapningsmodellen. I tillegg representerer oftest radikale innovasjoner et forstyrrende brudd med eksisterende tjenesteyting ved at de utfordrer profesjoner og de eksisterende strukturene i helsetjenesten. Konsekvensen er at denne type innovasjon blir oversett og dermed ikke implementeres, fordi de fagprofesjonelle heller vil videreutvikle det de allerede kjenner godt og er gode på. Som en konsekvens av denne drøftingen og ”Samhandlingsreformens” intensjoner, vil jeg på bakgrunn av mine funn anbefale at radikale e-helseinnovasjoner som understøtter verdinettverket, bør organiseres på interkommunalt nivå med faglig støtte fra private eller offentlige sykehus. Faglige nettverk som understøtter det problemløsende verdiverkstedet bør organiseres som fellesressurser på regionalt (og nasjonalt) nivå. Produksjonen i den tradisjonelle verdikjeden kan organiseres som i dag, men med økt bruk av distriktsmedisinske senter og andre former for intermediær- og halvannenlinje-tjenester. Her er den viktigste utfordringen å utvikle økonomiske incentiver som balanser nytte og kostnader av innovasjonen mellom nivåene.