Hvilke erfaringer kan trekkes ut fra den mislykkede fusjonsprosessen mellom Høgskolen i Harstad og Universitetet i Tromsø i 2009-2010?

Abstract

Hovedproblemstillingen i denne oppgaven belyser hvilke erfaringer man kan trekke ut fra den mislykkede fusjonsprosessen mellom Høgskolen i Harstad og Universitetet i Tromsø i 2009- 2010. I juni 2009 fattet styret ved Høgskolen i Harstad (HIH) vedtak om å utforske mulighetsrommet for en fusjon med Universitetet i Tromsø i lys av pågående strukturendringer innenfor sektoren for høyere utdanning i Norge. Utgangspunktet for strukturendringene er kunnskapsdepartementets forventninger til institusjonene om økt samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon med den målsetning å få mer robuste fagmiljø og sterkere forskningsmiljø. Ett år senere, i juni 2010 besluttet høyskole st yret at det ikke lenger er grunnlag for fusj on. Med forutsetningene for å lykkes i strategiske allianser som bakteppe, belyser oppgaven hvorfor fusjonsforhandlingene endte med brudd. Institusjonene for høyere utdanning defineres som kunnskapsorganisasjoner og de ansatte som kunnskapsarbeidere. Dette er en sektor som gjerne omtales som lite endringsvillig, og av den grunn utdypes også ansattes opplevelser av fusjonsprosessen. Det er foretatt dybdeintervjuer av tre av styrets elleve medlemmer der de reflekterer rundt betingelsene for å lykkes i allianser og årsaken til bruddet. I tillegg er ni av høyskolens ansatte intervjuet i forhold til sine opplevelser av fusjonsprosessen. For å komplettere datagrunnlaget og således analysene, er det i tillegg benyttet sekundærdata som i hovedsak har vært styrepapirer knyttet til fusjonsprosessen både ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Harstad. Mine funn viser at HIH følte seg dominert og overkjørt av den største parten i fusjonsprosessen som forutsatte full faglig integrasjon av høyskolen. Universitetet så på seg selv som overlegen, og viljen til å dele ressursene ble utfordret. I tillegg hersket det betydelig motstand blant ulike kategorier ansatte ved de to institusjonene, og universitetets vitenskaplig tilsatte og høyskolens administrativt tilsatte utkrystalliserte seg som de største motstanderne aven eventuell fusjon. Dette resulterte i betydelige utfordringer med hensyn til kommunikasjon og involvering internt, spesielt i administrasjonen ved Høgskolen i Harstad, i forhold til de endringer i ansattes arbeidssituasjon en fusjon ville medføre.