Formuesbevaring i kommunesektoren : en studie av hvordan kommunene håndterer formuesbevaringsprinsippet

Abstract

Formuesbevaringsprinsippet er i litteraturen knyttet til at overskudd måles etter at kostnadene til kapitalen er dekket. Denne definisjonen innebærer at man i regnskapet måler verdiendringene på eiendeler og gjeld over en periode og hvor overskuddet da utgjør forskjellen mellom egenkapitalen ved periodens start og ved periodens slutt. Formuesbevaringsprinsippet er også et tema innen kommunal økonomiforvalting og har lenge vært en underliggende tekning i kommunal økonomiforvaltning. Regnskapene i privat sektor kan sies å være nærmere knyttet til etablert teori på området, mens kommune benytter et annet regnskapsprinsipp enn det som er vanlig i privat sektor. Videre er det en forskjell mellom privat sektor og offentlig sektor nå en kommer til hva som er virksomhetens formål. I privat sektor kan en forenklet si at fokuset et størst mulig overskudd, mens offentlig sektor ofte vil ha ideelle målsetninger med sin virksomhet. I denne oppgaven vil det bli beskrevet hvordan kommunene håndterer formuesbevringsprinsippet, gjennom følgende problemstilling: Hvordan praktiseres formuesbevaringsprinsippet i kommunene? Oppgaven tar utgangspunkt i en case bestående av tre kommuner. I kommunene er ordførere, rådmenn og økonomisjefer intervjuet og sentrale styringsdokumenter er gjennomgått. Intervjuene og dokumentene, danner det empiriske fundamentet for oppgaven. Kommunenes håndtering av formuesbevaringsprinsippet har først og fremst et fokus på å bevare kommunens realkapital for kommende generasjoner. Dette gjøres ved at de først og fremst følger en anbefalt stølTeise på resultatstørrelsen netto driftsresultat og har er et fokus på nivået på vedlikehold. Kommunenes fokus på målbare indikatorer hentet fra regnskapet åpner for at man kan beskrive denne praksisen som en managerial accountability. Både resultatets størrelse og nivået på vedlikehold krever hhv at ressurser holdes tilbake og at man øker bevilgninger til vedlikehold. Dette bringer formuesbevaringen inn i plan og beslutningsprosesser hvor prioritering av ressurser står sentralt. Undersøkelsen viser at kommunene opplever at det er en utfordring å håndtere finansielt legitime økonomiske disposisjoner i en ideologisk preget beslutningsprosses. Kommunene legger vekt på informasjon for å oppnå nødvendig ideologisk legitimitet, men en ser i praksis at dette ikke alltid ender opp med det som er finansielt ønskelig. Gjennomgangen av kommunens praksis har også avdekket en del implikasjoner tilknyttet kommunenes håndtering av prinsippet. Selvom informantene i utgangspunktet er fornøyd med dagens kommuneregnskap fremkommer det flere innvendinger mot deler av regnskapet som i sum svekker regnskapet relevans som informasjonskilde for å håndtere formuesbevaringsprinsippet. Et forslag til videre forskning er da: Hvilke muligheter finnes det for å utarbeide tilleggsinformasjon til dagens kommuneregnskap som gir kommunene tilstrekkelig informasjon om at formuen bevares for kommende generasjoner? Videre synes buken av regnskapets informasjon til å ta beslutninger om fremtidige handlinger tilknyttet formuesbevaringen å komme i en konflikt mellom ideologiske og finansielle mål. Dette er en utfordring for håndtering av formuesbevaringsprinsippet som kan oppfattes å være større enn det å definere relevante måleindikatorer. Et forslag til videre forskning er da: Hvilke mulige strategier kan utvikles for kommunen for å oppnå tilstrekkelig ideologisk legitimitet for å håndterer formuesbevaringsprinsippet?