| dc.description.abstract | Hoveddelen av denne oppgaven ser på sikringseffektiviteten til utvalgte futureskontrakter når et europeisk flyselskap ønsker å sikre seg mot prissvingninger på drivstoff. I tillegg blir det gitt en vurdering av om det finnes publiserte empiriske bevis for at styring av prisrisiko ved bruk av derivater er verdiskapende. Formålet med hoveddelen av oppgaven er å avgjøre hvilke av futureskontraktene Brent Crude Oil, Light Sweet Crude Oil og Heating Oil som er best egnet til sikring av drivstoff når man ønsker å sikre seg over 1, 3 eller 6 måneder (sikringshorisonten). Dette gjøres ved å benytte en regresjonsmodell hvor forholdet mellom den enkelte kontrakt og spotprisen brukes til å predikere det optimale hedgingforholdet og hedgingeffektivitet. Et stort problem når man benytter seg av regresjonsanalyser over lengre tidsperioder er forutsetningen om at stigningskoeffisienten, som i dette tilfellet er hedgingforholdet, er stabil over tidsperioden. På forhånd kunne det være mistanke om at forholdet mellom futureskontraktene og prisen på drivstoff hadde endret seg med den økte volatiliteten og turbulensen vi har opplevd i markedet de siste årene. For å teste hvor stabile resultatene fra en regresjonsmodell virkelig er, deles derfor datamaterialet inn i 2 perioder. Periode 1 strekker seg fra januar 2000 - desember 2004, og periode 2 går fra januar 2005- mars 2009. Ved å sammenligne estimatene i de 2 periodene kan man implisitt avgjøre om hedgingforholdet er stabilt. I tillegg til denne sammenligningen utføres også en ”out-of-sample” - test hvor det estimerte hedgingforholdet i periode 1 anvendes i periode 2. Basert på dataene i periode 1 er den beregnede sikringseffektiviteten for de beste kontraktene mellom 74 % og 77 %, mens den tilsvarende sikringseffektivitet basert på periode 2 er mellom 93 % og 99 %. Alle kontraktene har generelt en mye høyere beregnet hedgingeffektivitet i periode 2. Videre er et fremtredende mønster, spesielt i periode 2, at den beregnede sikringseffektiviteten øker når sikringshorisonten øker. Med andre ord vil man forventes at sikringen er mer effektiv når man sikrer seg over 6 måneder enn når man sikrer seg over 1 måned.
Det er kun ved en sikringshorisont på 6 måneder at man ender opp med en konklusjon som er konsistent mellom periodene. Den beste kontrakten ved en sikringshorisont på 6 måneder er i begge perioder en Brent Crude Oil – kontrakt. Man kan heller ikke utelukke at det optimale hedgingforholdet er stabilt for denne kontrakten, siden det estimerte hedgingforholdet er uforandret fra periode 1 til periode 2. Ved en sikringshorisont på 1 og 3 måneder forandres konklusjonen med hensyn på hvilken kontrakt som er best egnet. Basert på den estimerte sikringseffektiviteten i periode 2 vil man foretrekke Heating Oil - kontrakter både ved en horisont på 1 og 3 måneder. Dette står i kontrast til konklusjonen i periode 1 hvor det ble beregnet at Brent Crude Oil er best egnet ved en sikringshorisont på 1 og 3 måneder. ”Out-of- sample” - testen viser at man ved å benytte seg av hedgingforholdet, som tilsynelatende er stabilt, ender opp med et resultat som ikke er optimalt. Det kan potensielt sett være veldig kostbart å ikke velge det beste alternativet. Dersom et flyselskap skal sikre seg i flere 1- eller 3- månedsperioder, vil det derfor være fornuftig å oppdatere estimatene fortløpende slik at man til enhver tid benytter den kontrakten som har høyeste hedgingeffektivitet. Til sist i hoveddelen av oppgaven ble det gjort en analyse som hadde til hensikt å avsløre om det er mulig å oppnå et bedre resultat ved å rulle i 1- månedskontrakter enn når man holdt en 3-månederskontrakt til forfall. Resultatet fra analysen viste at det på generelt grunnlag ikke er mulig å si at det ene er å foretrekke framfor det andre. Noen ganger vil det være bedre å rulle i 1- månedskontrakter, andre ganger vil det være bedre å holde en 3-månedskontrakt til forfall (avhengig av hvilken kontrakt som blir benyttet).
Et utgangspunkt for å bevise at det er av verdi å bruke derivater er at prisrisikoen som eventuelt skal sikres er reflektert i aksjekursen. Prisrisiko vil bestå av både usystematisk og systematisk risiko. Avhengig av type selskap og type prisrisiko vil andelen usystematisk og systematisk risiko kunne variere. I kapitalverdimodellen, som er bygget på en del strenge forutsetninger, er den tradisjonelle tankegangen at investorer kun får betalt for den systematiske risikoen. En del empiriske arbeid mener imidlertid å kunne påvise at man også får betalt for den usystematiske delen av risikoen, og at det er mulig å påvirke hvor sensitiv aksjeavkastningen er ovenfor prisrisikoen som helhet ved å benytte derivater. Selv om man vil kunne påvirke sensitiviteten ovenfor prisrisiko, spriker resultatene med hensyn på om dette øker verdien av til et firma. I sum kan det derfor tyde på at typen derivater som brukes og hvilken type prisrisiko som sikres, vil ha betydning for om verdien på selskapet endres. Med andre ord peker de empiriske bevisene i retning av at man ikke kan utelukke at det faktisk er verdiskapende å drive med sikring i enkelte bransjer. | en |
