| dc.description.abstract | Intensjonen med denne masteroppgaven er å se på i hvilken grad forventninger og likviditetspreferanse har betydning for utformingen av rentebanen og utviklingen i rentekurven. Dette gjør vi ved å undersøke sammenhengen mellom styringsrenten og utvalgte makroøkonomiske variabler, hvor formålet er å kunne si noe om hvorvidt inflasjonsmålet til sentralbanken bidrar til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting, eller om utviklingen i andre variabler i større grad burde vektlegges for å redusere sannsynligheten for markedssvikt. Videre har vi undersøkt om rentens terminstruktur kan forklares ut fra de etablerte teoriene på området. Avslutningsvis presenterer vi ulike sikringsstrategier for å redusere risiko knyttet til fremtidig renteutvikling, og hvilke modelleringer som benyttes for prising og verdsettelse av rentederivater.
Det norske rentemarkedet er et marked som til enhver tid skal gjenspeile den økonomiske situasjonen i Norge, samt forventninger til fremtidig utvikling, både politisk og økonomisk. Norges Bank er retningsgivende for de helt korte pengemarkedsrentene gjennom styringsrenten, mens renter med lengre løpetid i stor grad bestemmes av markedets oppfatning og forventning til fremtidig utvikling. Usikkerhet knyttet til fremtidig fastsettelse av styringsrenten vil i så måte ha betydning for utviklingen i de lengre rentene, og påvirke beslutningene som fattes i det økonomiske liv. En av de viktigste oppgavene til sentralbanken, etter vårt syn, er dermed å påvirke forventninger til fremtidig utvikling, fordi forventningene i stor grad påvirker den økonomiske situasjonen vi befinner oss i.
Inflasjonsmålet er Norges Banks styringsinstrument i pengepolitikken, hvor rentebanen utformes på bakgrunn av forventet inflasjon og forventet produksjonsgap. Dersom sentralbanken har troverdighet, vil folk følgelig ha tiltro til at sentralbanken vil bekjempe inflasjonen aktivt og effektivt når prisnivået begynner å stige for mye. På samme måte vil renteendringer styre etterspørselen for å redusere varigheten og omfanget av økonomiske nedgangstider, og dermed bidra til å stabilisere konjunktursvingningene. Dersom dette er tilfellet, vil aktører i markedet dra fordel av å kjenne til Norges Banks reaksjonsmønster. Vi har derfor sett nærmere på sentralbankens evne til å påvirke forventninger til fremtidig utvikling i ønsket retning gjennom rentefastsettelsen. I de empiriske analysene har vi tatt utgangspunkt i aktivitetsnivået i økonomien gjennom variabler som bruttonasjonalprodukt, konsumprisindeksen, konsum og arbeidsledighet. Oslo Børs prisindeks og kredittindikatoren er ment som mål på hvilke forventninger som kan observeres i markedet. Funnene antyder at sentralbanken bidrar til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting, men i forhold til forventningsdannelsen er det indikasjoner på at aksjemarkedet og kredittvekst er drivere i det langsiktige likevektsforholdet. Det faktum at disse variablene ikke justerer seg etter endringer i styringsrenten innebærer at det er andre forhold som påvirker disse variablene, hvor vi antar at noe av utvikingen beror seg på forventninger. En ukontrollert utvikling i disse størrelsene kan skape ubalanser i økonomien gjennom en ikke-bærekraftig kredittvekst og sterk vekst i formuespriser. Sentralbanken vil dermed hele tiden være på etterskudd av utviklingen i økonomien, noe som kan tyde på at et for ensidig fokus på inflasjonsmålet kan bidra til å skape økonomisk ustabilitet i seg selv. Utviklingen på aksjemarkedet og kredittvekst bør trolig i større grad vektlegges for å redusere sannsynligheten for markedssvikt. Konklusjonen går dermed mot at forventninger og likviditetspreferanse påvirker fastsettelsen av styringsrenten, da spesielt i perioder hvor stemningen på aksjemarkedet i stor grad er preget av økt fremtidsoptimisme.
Den senere tids forstyrrelser i verdensøkonomien har medført større usikkerhet til renter med lengre løpetider. Denne usikkerheten kan gi seg utslag i økt differanse mellom fremtidig forventet styringsrente og pengemarkedsrente, samt skape spekulasjoner om rentesettingen. Vi har derfor valgt å se nærmere på løpetidens innvirkninger på renten. De empiriske analysene av rentens terminstruktur er utført med bakgrunn i tre teorier. Vi har testet holdbarheten av forventningsteorien, likviditetspremieteorien og markedssegmenterings-teorien.
Forventningene til utviklingen i de korte pengemarkedsrentene indikerer at forventet én måneders forwardrente om én måned gir et tilnærmet perfekt estimat på fremtidig realisert spotrente, jf. forventningshypotesen. De lengre rentene ser ikke ut til å holde for denne teorien, noe som kan forklares med at usikkerhet øker proporsjonalt med løpetid. Vi finner støtte til dette i forbindelse med likviditetspremieteorien, hvor likviditetspremien varierer med rentenivået på lengre løpetider. Innenfor markedssegmenteringshypotesen konkluderer vi med at vi finner støtte til teorien i de tilfellene hvor det er lengre løpetider, men ikke for rentepapirer med kortere løpetid. Slik vi vurderer det, er dette et resultat av at løpetidene ligger nært hverandre, og at det derfor ikke er store renteforskjeller mellom segmentene. Liberalisering og kapitalflyt av varer og tjenester på tvers av landegrenser har gradvis fått større betydning for hvordan økonomien i et land fungerer. Sterke impulser fra hendelser internasjonalt vil påvirke våre forventninger til fremtiden, og dermed utviklingen i de lengre rentene. Dersom det eksisterer et inverst forhold mellom avkastning og risikovurdering i rentemarkedet, forstår vi at jo mer usikre aktørene er med hensyn til den fremtidige renteutviklingen, jo større kompensasjon vil de kreve for å holde risikable aktiva som renteinstrumenter. Sårbarheten for sjokk i økonomien er en av de viktigste kildene til usikkerhet, og vi har derfor valgt å se nærmere på bruk av sikringsstrategier og prising av rentederivater. Formålet med bruk av finansielle instrumenter for styring av renterisiko, er å sikre seg mot eventuelle rentesvingninger, samt å tilpasse lånestrukturen til forventninger om renteutviklingen. Kunnskap om prising av derivatene er nødvendig for å kunne benytte seg av disse instrumentene. I Norge er det størst utbredelse av lineære rentederivater og enkle opsjoner, og det vil derfor være mest hensiktmessig å redegjøre for Blacks formel. | no_NO |
