Samhandling - virkemiddel for bedre koordinering av helsetjenester? : en stuide av en intermediærenhet og en korttidsenhet
Abstract
Temaet for denne masteroppgaven er å beskrive kjennetegn i samhandlingen mellom
primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, der intermediærenheter og korttids enheter er
etablert. Mitt inntrykk er at profesjonelle ikke alltid evner å se hverandre som likeverdige
partnere i samarbeidsforholdet. Aktørene kan til dels ha ulik kjennskap til hverandres
arbeidsplasser og roller i pasientens behandlingsforløp.
Oppgaven bygger på deltakende observasjon og intervjuer med relevante mennesker i
helsetjenesten. Jeg har altså en etnografisk tilnærming. Jeg har gjennomført 6 intervjuer: to
sykepleiere og fire sykepleieledere fra henholdsvis intermediærenhet, spesialisthelsetjenesten
og korttidsavdeling i to ulike kommuner. Målet med undersøkelsen er å identifisere noen
kjennetegn rundt samhandling der man har etablert et samhandlingsverktøy. Datainnsamling
ble gjort over to uker, og analysen har skjedd i etterkant. I tillegg har jeg lest rapporter og
dokumenter som beskriver samhandling og hvilke føringer som sier noe om fremtiden.
Aktørene jeg har snakket med fremhever at det er mye god samhandling, og alle
beskriver at samhandlingen er blitt bedre i de senere år. Endringene er kommet som fØlge av
flere samhandlingstiltak. Det er opprettet stilling for eldreoverlege som har tatt tak i avvik i
overføring av pasienter mellom nivåene. Det er etablert avvikssystem mellom
spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Enhetene er åpne for hospitering og
deltakelse på kurs, men i praksis utføres ikke slik hospitering. En utfordring som trekkes frem
er at pasienter skrives ut uten epikrise og i tillegg er det ikke alltid samsvar mellom epikrise
og kurve. Korttidsavdelingen beskriver større utfordringer enn intermediærenheten med
hensyn til tilgjengelighet av spesialisthelsetjenesten. Aktørene i intermediærenhet opplever at
de blir respektert og har fått en høyere "status". Spesialisthelsetjenesten ser på disse som en
forlenget arm og et viktig bidrag.
Hovedforskjellen slik jeg ser det er "eierforholdet" primær- og spesialisthelsetjenesten
har til intermediærenheten som et felles prosjekt, samt at god struktur - definerte og
gjennomarbeidede rutiner er beskrevet og kjent. Implementering av kriteriene har tatt tid og
årsaken til dette kan være sammensatt. Oppsummert kan jeg konkludere med at etablering av
intermediærenhet har utviklet en større kompetanse på samhandling.
Description
Mastergradsoppgave i helseledelse (EMBA) - Høgskolen i Bodø, 2010