| dc.description.abstract | Forholdet mellom stat og kommune kan beskues ut fra mange ståsted. Vårt ståsted har vært kommunens, med fokus på tjenestetilbud på rus- og psykiatrifeltet. Siden 1990-tallet har staten gjennom lovgivning og annen virkemiddelbruk pålagt kommunene et stadig større ansvar for iverksettelse av nasjonal politikk på helse og omsorgsfeltet. Rus- og psykiatrifeltet er imidlertid et tjenesteområde som fort kan forsvinne i skyggen av større og mer «tyngende» kommunale helse- og omsorgsoppgaver. Rus- og psykiatrifeltet er et felt som kanskje heller ikke vekker det store engasjementet blant storparten av innbyggerne i kommunen. Vår intensjon med denne masteravhandlingen er å sette fokus på et lite og sårbart, men særdeles viktig kommunalt ansvarsområde.
Rus- og psykiatrifeltet er et politikkområde som periodevis har fått stor oppmerksomhet fra sentrale myndigheter. Gjennom en nasjonal opptrappingsplan for psykiatrifeltet med øremerkede tilskudd i perioden 1999-2008, bygde de fleste kommuner ut tjenestetilbud i tråd med intensjonene. Psykiatriplanen ble så etterfulgt av en opptrappingsplan for rusfeltet i perioden 2008-2012. Gjennom økte rammetilskudd og tilskuddsordninger ønsket en fra nasjonalt hold å opprettholde og sikre en videre kommunal satsing på rus- og psykiatrifeltet. I 2012 ble tilskuddsordningene lagt i det ordinære rammetilskuddet til kommunene, men i 2013 gjeninnførte Regjeringen ordningen med tilskuddsordninger. En rekke evalueringer har imidlertid vist at det kommunale rus- og psykiatrifeltet ikke har fått nevneverdige økte ressurser siden 2008. Dette til tross for at behovene for tjenester har vært, og fortsatt er, økende. En ny opptrappingsplan er nå gjort gjeldende for perioden 2016-2020. Gjennom økte rammer og bruk av tilskuddsordninger vil staten stimulere og påvirke kommunene til videre innsats på rus- og psykiatrifeltet, ikke minst i forhold til samhandling med andre kommunale instanser og med spesialisthelsetjenesten.
Dette danner bakgrunnsteppet for tema i vår masteravhandling. Ut fra en kvalitativ tilnærming har vi gjennomført en komparativ case-studie i to kommuner. Gjennom dokumentstudier og intervjuer med ulike aktørerer, har vi sett på hvordan statlige finansieringsordninger påvirker det kommunale handlingsrommet på rus- og psykiatrifeltet. Vi har også undersøkt i hvilken grad annen statlig virkemiddelbruk, som lovgivning, rådgivning/veiledning og bruk av tilsyn og kontroll er egnede virkemidler for å iverksette politikken, og vil således forsøke å besvare spørsmålet om hvilken virkemiddelbruk som er best egnet for å sikre at ønsket nasjonal politikk på rus- og psykiatrifeltet blir implementert på kommunalt nivå. Studien vår tar hensyn til faktorer som brukertilfredshet/brukerorientering, kvalitative tjenestetilbud, effektivitet og kommunalt selvstyre.
Vi finner at aktører både på politisk, administrativt og tjenesteutøvende nivå, støtter opp om de nasjonale målsetningene for rus- og psykiatrifeltet. Funnene våre viser imidlertid at det er ulike meninger blant aktørene om hvilken statlig virkemiddelbruk, og hvilke finansieringsordninger som gir optimal tjenestelevering og størst kommunalt handlingsrom på rus- og psykiatrifeltet. Våre funn tyder også på at statlige finansieringsordninger har liten betydning for hvordan tjenestetilbudene er organisert, men derimot har organiseringen stor betydning for å nå nasjonale mål om helhetlige og samordnede tjenestetilbud på rus- og psykiatrifeltet. | nb_NO |
