Status og posisjon for sosialfaglige perspektiv og kompetanse i helse- og velferdstjenestene

Abstract

I februar 2021 inviterte Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere (FO) til å gjennomføre et forskningsprosjekt om sosialfaglig kompetanse i helse- og velferdstjenestene. Invitasjonen hadde et normativt utgangspunkt om at «innenfor stadig mer spesialiserte helse-, omsorgs-, sosial- og velferdstjenester mener FO at profesjoner med sosialfaglig kompetanse er viktigere enn noen gang». Sammen med en bekymring for «at sosialfaglige perspektiv og omfanget av ansatte med sosialfaglig bakgrunn har blitt svekket innenfor sentrale helse- og velferdstjenester de senere årene». En forskergruppe ved Nord universitet utarbeidet på bakgrunn av dette et forslag til prosjekt, og inngikk avtale om dette prosjektet med oppstart juni 2021. Prosjektet beskrives nærmere i kapittel 1. Hovedproblemstillingen for prosjektet: Hvilken status og posisjon har sosialfaglige perspektiv og kompetanse innenfor ulike deler av helse- og velferdstjenestene, hvordan har dette utviklet seg gjennom de senere årene, og hvilke forhold har bidratt til en slik utvikling? Denne problemstillingen er konkretisert og formulert som tre ulike forskningsspørsmål: • På hvilken måte og i hvilken grad er sosialfaglige perspektiv representert i problemforståelse og tjenesteutøvelse innenfor sentrale helse- og velferdstjenester, og hvordan har dette endret seg gjennom de senere årene? • Hvordan har omfanget av ansatte med sosialfaglig kompetanse (BSV-utdanning) utviklet seg gjennom de senere årene? • Hvordan beskriver FOs medlemmer status og posisjon for sosialfaglige perspektiv og kompetanse innenfor tjenestene? Operasjonalisering av sosialfaglige perspektiv knytter vi til innholdet i den globale definisjonen av sosialt arbeid (IASSW, 2014), og sosialfaglig kompetanse avgrenser vi til ansatte som har utdanning som barnevernspedagog, sosionom eller vernepleier (BSV-utdanninger). Bekymringen for svekket status for sosialfaglige perspektiv har også vært underbygget av tidligere forskning med fokus på økt individualisering i problemforståelsen, økt standardisering av tjenester og tiltak (EBP; evidensbasert praksis), økt økonomisk effektivisering (NPM; New Public Management), samt en forskyvning fra sosialfaglige til helsefaglige perspektiv innenfor mange tjenester. I kapittel 2 presenterer vi tidligere forskning som er særlig relevant for denne studien. I samme kapittel redegjør vi for noen sentrale utviklingstrekk ved BSV-utdanningene, og viktige reformer innenfor helse- og velferdstjenestene. Utforsking av utviklingstrekk i tjenestene er en bakgrunn for å kunne analysere hvilke forhold det er som bidrar til å forme status og posisjon for sosialfaglige perspektiv og kompetanse. Vi har fokus både på diskursive og strukturelle endringer. Med diskursive endringer menes endringer i språklige benevnelser og forståelser av problemer og praksiser innenfor tjenestene. Med strukturelle endringer menes endringer i tjenesteorganisering og andre rammebetingelser, som et resultat av omfattende reformer innenfor alle de sentrale helse- og velferdstjenester i de senere årene. Diskursive og strukturelle endringer er utgangspunktet for teoretiske tilnærminger vi har valgt for analyser av utviklingstrekk for sosialfaglige perspektiv og kompetanse. Vi beskriver dette nærmere i kapittel 3. Det var viktig for oss gjennomføre denne forskningsoppgaven med en grundig og detaljert empirisk undersøkelse. Vi så at bekymringsbeskrivelsen, som var en sentral bakgrunn for prosjektet, også kunne utgjøre en fare for at resultatene av studien kun ville framstå som bekreftelser på de bekymringene som var utgangspunktet for den. Det var derfor viktig å ha et multimetodisk forskningsdesign for å produsere et tilstrekkelig detaljert og nyansert datamateriale. Vi beskriver dette nærmere i kapittel 4. Studien benytter seg av fire metoder for datainnsamling: • Dokumentanalyse med særlig fokus på styringsdokumenter etter år 2000 – innenfor og innrettet mot de utvalgte tjenestene. • Fokusgruppe- og individuelle intervju med hhv. ledere som har ansettelsesansvar innenfor de utvalgte tjenestene, samt ansatte med BSV-utdanning. • Registerdata i hovedsak fra SSB om utvikling i antall og andel årsverk for yrkesutøvere med BSV-utdanning fra 2011-21 innenfor de utvalgte tjenestene. • Survey-undersøkelse blant FOs medlemmer (N-2169) med fokus på deres oppfatninger om status og posisjon for sosialfaglige perspektiv og kompetanse. Av kapasitetshensyn måtte vi gjøre et utvalg av tjenester. Avgrensningen ble gjort i samråd med FO, og studiene av disse tjenesteområdene ble definert som egne delprosjekt, hvor vi også fordelte ansvaret for disse mellom medlemmer i forskningsgruppa. Følgende tjenesteområder ble valgt ut: • Barneverntjenesten, både statlig og kommunal: førsteamanuensis Carina Henriksen og førsteamanuensis Hilde Åsheim. • NAV, statlig og kommunal del: dosent Asgeir Solstad. • Tjenester innenfor psykisk helse og rusomsorg, både spesialist- og kommunale tjenester: førsteamanuensis Ingunn Skjesol, førsteamanuensis Kristin Berre Ørjasæter, førsteamanuensis Guro Wisth Øydgard og professor Øystein Henriksen. Resultatene av delprosjektene innenfor de tre tjenesteområdene er beskrevet i kapittel 6, 7 og 8. Medlemsundersøkelsen i FO ble også definert som eget delprosjekt. Resultatene fra det beskrives i kapittel 5. Rapporten avsluttes i kapittel 9 med sammenfattende analyser og resultater på tvers av tjenestene, samt variasjoner som finnes mellom B-, S- og V-profesjonene. Studien har vist at sosialfaglige perspektiv møter utfordringer innenfor tjenestene. Disse utfordringene framtrer på tre ganske ulike måter i de tre tjenestene vi har undersøkt. I barnevernet beskriver vi dette som et spesialiseringsmønster i forholdet mellom sosialt arbeid og barnevernsarbeid. I NAV er det tjenestene mandat og oppgaver som styrer faglige perspektiv og kompetansebehov. Bidrag fra ulike fag og profesjoner blir underordnet dette, eller er ganske usynlig. Innenfor rus- og psykisk helsetjenester ser vi et tydeligere marginaliseringsmønster, hvor de sosialfaglige perspektivene blir mer perifere og underordnet en helse- og medisinfaglig diskurs. Som et fellestrekk kan vi se at de sosialfaglige perspektivene i liten grad blir benevnt og artikulert innenfor tjenestene, og gjennom dokumentanalysen kommer det fram at «sosialordene» i liten grad brukes. Til tross for at flere av informantene syns det var utfordrende å artikulere de sosialfaglige perspektivene eksplisitt, så ser vi gjennom intervjudata at disse representeres i deltakernes forståelse av problematikker og utfordringer i tjenestene. Perspektivene synes dog i mindre grad å bidra til å forme tiltak og praksiser. Stramme rammebetingelser i form av tid, økonomi og standardiserte rutiner brukes som begrunnelse og forklaring på dette. Når det gjelder utviklingen av sosialfaglig kompetanse kan vi ikke si at dette generelt er en reduksjon ut fra antall og andel av ansatte med BSV-utdanning i tjenestene. I barneverntjenesten har andelen barnevernspedagoger økt, og andelen sosionomer er uendret. I NAV er andelen sosionomer i 2021 på samme nivå som i 2011, etter en nedgang fram til 2017. I den statlige delen har andelen sosionomer blitt doblet. I rus- og psykisk helsetjenester har det på mange områder skjedd en reduksjon i andel sosionomer, mens andelen vernepleiere har steget. Det har også andelen sykepleiere. Det kan være vanskelig å si sikkert hvilken betydning dette har hatt for innslag av sosialfaglige perspektiv i tjenestene. Det kan synes som at det særlig er den medisinfaglige kompetansen hos vernepleierne som begrunner etterspørselen, og at dette også i noen grad forklares som et resultat av sykepleiermangel. I de andre tjenestene vi har studert synes skillet mellom BSV-profesjonene å være irrelevant eller lite påaktet. Alle tjenester for ansatte med BSV-utdanning er blitt tverrfaglige og tverrprofesjonelle, en utvikling som særlig er et resultat av alle reformene innenfor helse- og velferdstjenestene. Dette er en ønsket utvikling som også har formet utdanningspolitikken de siste tiårene. Deltakerne i denne studien – både i intervjuundersøkelsen og i medlemsundersøkelsen – har en positiv vurdering av samhandling på tvers av fag og profesjoner. Samtidig skaper dette utviklingstrekket ved alle tjenesteområder et behov for å legitimere hvilke perspektiv og kompetanse ulike fag og profesjoner har i tjenestene. Dette gir dermed også en utfordring til en tydeligere artikulering av hva som særlig kjennetegner sosialfaglige perspektiv, og hva sosialfaglig kompetanse bidrar med. Oppfatningen blant deltakerne i denne studien om at de utøver sosialt arbeid og identifiserer seg som sosialarbeidere synes generelt å stå sterkt. Særlig i medlemsundersøkelsen er det et stort flertall som fremmer en slik oppfatning. Likevel er det slik at benevnelsene «sosialt arbeid» og «sosialarbeider» i liten grad brukes innenfor de fleste tjenesteområder. Det er de tjenestespesifikke benevnelsene for fagutøvelse og stillingskategorier som brukes. Også i medlemsundersøkelsen ser vi deltakernes arbeidsfelt lager et tydeligere skille i hvilke fag- og stillingsbenevnelser som brukes, enn skillet mellom BSV-profesjonene. Tilknytning til arbeidsfelt synes generelt å forme yrkesutøvelse og identitet mer enn utdanningsbakgrunn og profesjon. Dette skaper viktige utfordringer for utvikling av status og posisjon for sosialfaglige perspektiv og kompetanse, hvilket også gir noen viktige implikasjoner for forskning, utdanning og praksis i sosialt arbeid. Vi fremmer noen synspunkter om dette i slutten av kapittel 9.