| dc.description.abstract | Våre styresmakter sender til stadighet ut stortingsmeldinger, NOU, forskrifter, retningslinjer
og regelverk i forhold til barns oppvekstarenaer, det være seg helsestasjoner, barnehager,
skoler og andre arenaer som barn er i kontakt med eller der de tilbringer sin tid. Et ord går
igjen over alt og det er "forebygging", og samtidig sier forskning at hver femte barn har
psykiske problemer i varierende grad(Borgen/Garløv200 1). En del av barna som får psykiske
problemer uttaler selv at de har hatt en negativ erfaring med barnehager og skoler i betydning
av, at de har opplevd sin verden vanskelig men at ingen har sett dem og tatt tak i problemene.
Ønsker med denne studien å kunne bringe frem kunnskap om hvordan forebyggende arbeid
har fokus i utdanning og praksis på helsestasjoner/skolehelsetjenesten, i barnehager og skoler.
Hva lærer de ulike yrkesgruppene gjennom utdanning og praksis. Er det prosedyrer for å
håndtere de observasjoner som blir gjort av uvanlig, endret eller avvikende atferd hos barn.
Hvilke andre faginstanser er aktuelle samarbeidspartnere i oppfølging av de barna som sliter
og har det vanskelig, og hvordan oppleves samarbeid med samarbeidspartnerne. Hvordan er
samarbeidet med familien rundt barna som har det vanskelig.
Denne studien består av syv kvalitative intervju med ansatte på de tre arenaer jeg har valgt ut.
Gjennom intervjuene er det kommet frem at alle mine informanter arbeider forebyggende på
sine arenaer, men at utdanningens fokus på dette varier i de ulike yrkesgruppene. Felles
prosedyrer og handlingsplaner finnes hos helsesøstrene og i de kommunale barnehagene,
mens i grunnskolene er dette overlatt til hver enkelt skole å utarbeide. Alle arenaene har
tilgang på samarbeidspartnere i saker for oppfølging, men tilgjengeligheten varierer og det
gjør også mandatene de forskjellige yrkesgruppene har til å involvere andre faggrupper.
Foreldrene er de viktigste samarbeidspartnere for å få et godt tiltak og best mulig resultat hos
alle sier informantene ..
Studiet lar seg støtte opp med litteratur og forskning som er gjort på dette feltet, og som
beskriver betydning av tidlig intervensjon mot barn som har det vanskelig, Ogden(2009)
Tolan m.fl( 2007), FeITer - Wreder(2005),. Teori om hva som kan påvirke barns oppvekst og
utvikling i positiv og negativ retning og hva som kan hjelpe er beskrevet i forskning og
litteratur hos blant andre, Bowlby(1969), Stern(1992),Sommer(2004) og Weisæth/Dalsgård
(2000). Utfordringen ligger nok sansynligvis i et bedre samarbeid mellom ulike instanser etter
hva informantenes svarer. Kanskje det er som (BorgeniGarløv 2001) beskriver, at ulike
fagfolk innehar ulik kompetanse og ulike forvaltningsnivå har ulike roller og myndighet som
kan være avgjørende for tilgjengeligheten. De fleste i andrelinjetjenesten må ha skriftelige
henvisninger fra de tre faggruppene som var mine informanter. En bedre tigjengelighet til
andrelinjetjenesten og tilgang på resurser i form av mer personale for å kunne utøve sitt arbeid
på en best mulig måte i barnehagene og skolene og i skolehelsetjenesten var et ønske fra mine
informanter, og i St.meld.nr.16(2002-2003)er et av tiltakene, å se på resurser og kompetansen
i barnehager, skoler og barnevernet og at skolehelsetjenestene ikke er gode nok for de mest
trengende gruppene.
Fravær av informasjon og samarbeid om barn hvor foreldre er psykisk syke er også noe
informantene forteller om. I Helsepersonelloven § lOa. "Helsepersonells plikt til å bidra til å
ivareta mindreårige barn som pårørende". I Rundskriv fra Helsedirektoratet om Barn som
pårørende (0512010) presiseres at helsepersonell skal sørge for at barnas behov kartlegges og
at et fullverdig tilbud blir gitt til barna, om det gjelder oppfølging i skolen eller henvisning til
andre instanser. | no_NO |
