| dc.description.abstract | Pairs trading er en spekulativ handlestrategi som har eksistert siden 1980-tallet. Opprinnelig
var det investeringsbanker og hedgefond på Wall Street som benyttet seg av strategien. Men
utviklingen innen IT-løsninger og nettbaserte meglere har gjort at også privatpersoner kan
benytte seg av denne. Utgangspunktet for pairs trading er å finne to aksjer som over tid
beveger seg likt. Dette gjør at man antar at det finnes en likevekt mellom aksjene. Når
aksjene avviker fra denne likevekten kjøper man den aksjen som relativt sett er underpriset,
og selger den aksjen som er overpriset. Tanken er da at når aksjene går tilbake til likevekten,
løser man inn posisjonene og innkasserer en hyggelig gevinst. For å definere likevekten kan
man benytte seg av ulike mål. Eksempler på slike mål er korrelasjon eller kointegrasjon.
Korrelasjon er et velkjent begrep, men ulempen er at den bare indikerer en kortsiktig
likevekt. Kointegrasjon forutsetter derimot en langsiktig likevekt.
Vi har i vår studie forsøkt å følge metodikken til tidligere studier av Gatev et al. (2006) samt
Do & Faff (2009) for å kunne sammenlikne vår studie med resultatene fra deres studier.
Begge studiene har benyttet seg av kointegrasjon for å finne aksjer som beveger seg likt, og
av den grunn besluttet vi å gjøre det samme.
Vi startet med et utvalg på i overkant av 1500 aksjer fordelt på fem supersektorer fra børsene
New York Stock Exchange og NASDAQ. Vi testet bare aksjer innenfor undersektorer mot
hverandre for kointegrasjon, fordi at det skulle være størst mulig sjanse for at parene var
kointegrerte basert på at de var økonomiske substitutter. Vår framgangsmåte var først å teste
alle mulige kombinasjoner av par innen en undersektor med en Johansen kointegrasjonstest.
Deretter ble de parene som var statistisk signifikante testet på nytt for kointegrasjon med en
Augmented Dickey Fuller (ADF) test og Phillips-Perron (PP) test. De parene som var
signifikante på 1 % og 5 % nivå i Johansentesten og i tillegg signifikante på 5 % nivå i ADF
og PP testene ble plassert i en gruppe med benevnelsen 5 %. De parene som var signifikante
på minimum 10 % nivå i alle testene ble sortert i en gruppe vi kalte 10 %. De øvrige parene
ble forkastet.
Videre har vi benyttet oss av en handelsindikator basert på 50 dagers glidende gjennomsnitt.
Indikatoren uttrykker feilprisingen i standardavvik av spreaden mellom aksjene. Dersom
aksjene divergerte to standardavvik fra likevekten åpnet vi en posisjon. For å gjøre det så
realistisk som mulig benyttet vi en form for risikostyring ved å lukke posisjonene dersom parene fortsetter å divergere. Dette ble gjort ved å programmere indikatoren til å løse inn
posisjonene dersom parene divergerte ut over tre standardavvik fra likevekten. Vi lukket
også posisjonene dersom parene konvergerte tilbake til likevekten, eller når handelsperioden
var over. Etter å ha testet par for kointegrasjon satt vi igjen med 161 par i gruppen 5 % i
tillegg til 161 par i gruppen 10 %. Vi testet så handelsstrategien over en tidsperiode på seks
måneder, fra 3. januar 2011 til 30. juni 2011. Vi lagde porteføljer basert på sektorer, og i
tillegg en portefølje med alle parene i en gruppe.
Vi fant at handelsstrategien basert på et 50 dagers glidende gjennomsnitt er veldig
handelsintensivt. I gruppen 5 % gjennomførte vi 1772 handler over en seks måneders
periode, og tilsvarende 1816 handler for 10 % gruppen. Samtidig viste det seg at parene
hadde relativt kort gjennomsnittlig holdingperiode. Holdingperioden for gruppen 5 % var ca.
20 handelsdager. For gruppen 10 % var den noe høyere med i overkant av 23 handelsdager.
Dette impliserer at basert på handelsindikatoren brukt i vår studie oppnår man en
handelsstrategi med kort tidshorisont.
For begge gruppene oppnådde vi en markedsnøytral strategi ettersom beta var nær null
uavhengig av hvor mange par vi hadde i porteføljene. Videre viste det seg at vi oppnådde en
diversifiseringsgevinst ettersom risiko uttrykt i både standardavvik og Value at Risk ble
lavere når flere par ble introdusert i en portefølje. Strategien var gjennomgående mindre
volatil sammenliknet med å holde markedsporteføljen.
Strategien oppnådde en årlig avkastning på 0,42 % for gruppen 5 %. Dette var som forventet
ettersom Do & Faff (2009) finner en avtagende avkastning for strategien; en avkastning ikke
signifikant annerledes enn null i perioden 2003 - 2008. For gruppen 10 % ble den årlige
avkastningen 7,17 %, nesten like bra som S&P 500 oppnådde i samme periode med lavere
risiko. Vi kan dessverre ikke dra noen konklusjoner på hva grunnen til den gode
avkastningen kan være ettersom vi bare har en handelsperiode i vår studie.
Som nevnt er pairs trading en intensiv handelsstrategi, noe som naturlig nok medfører høye
transaksjonskostnader. Det virker ikke som at strategien er robust for transaksjonskostnadene
som ble estimert til å være i gjennomsnitt 453,6 basispoeng per par i perioden. Vi finner at
ved å øke lengden på glidende gjennomsnitt til 150 dager i indikatoren reduserer dette
transaksjonskostnadene for strategien med 44 %. Det må kunne sies å være en substansiell
reduksjon og dermed ha potensial til å være forskjellen mellom tap og gevinst på lang sikt. | no_NO |
