Miljørapportering i oppdrettsforetak: Fast i fisken?

Abstract

Dette er en studie av miljørapporteringspraksis for en stor andel av norske lakseoppdrettsforetak. Data om miljørapportering i årsberetningen for 2019 og annen informasjon som årsberetningen henviser til, er studert ved innholdsanalyse, og resultatene er analysert i lys av adopsjonsteori. Den gjennomsnittlige rapporteringskvaliteten blant ikke-børsnoterte foretak i studiens populasjon er så lav at den anses verdiløs for ressursallokerings- og kontrollformål. Det kan ikke skyldes tekniske eller ressursmessige utfordringer ved rapporteringen, siden prøvbarheten er høy og kompleksiteten lav. Trolig er rapporteringspraksisen konsekvensen av oppfattet lav legitimitetsrisiko ved lavkvalitets­rapportering (og brudd på regnskapsloven) og lav synlighet og relativ fordel ved høykvalitets­rapportering. Myndigheter, revisorer, kunder, finansinstitusjoner, miljøorganisasjoner mv. kan dermed endre disse forutsetningene og tvinge selskapene til å ta miljørapportering på alvor. Børsnoterte oppdrettsforetak har gjennomsnittlig høyere rapporteringskvalitet. Et par selskaper er i norgestoppen, uavhengig av bransje. Men selv disse har klart forbedringspotensial. Blant annet medfører manglende redegjørelse for rapporteringsprinsipper (à la årsregnskapets prinsippnote) og det at ikke hele rapporteringen er attestert med høy grad av sikkerhet, at regnskapsbrukeren ikke kan vite om informasjonen er komplett, nøytral, feilfri, sammenlignbar, verifiserbar/verifisert osv. Dette gir lavere verdi for ressursallokerings- og kontrollformål. Samtidig er miljørapporteringskvaliteten i Norge generelt lav, ikke kun i oppdrettsnæringen. Lakseoppdrett har imidlertid stor økonomisk betydning og vesentlige miljøvirkninger. Miljørapportering av høy kvalitet er derfor relevant både som beslutningsgrunnlag for interessenter og incentiv for foretaket til å bedre miljøprestasjonene. Det må forventes høyere rapporteringskvalitet i oppdrettsnæringen framover