Møte og mot - samme rot : om lærerens mot i møte med elev og heim

Abstract

Masteroppgaven er et vitenskapelig essay som avslutter et tverrfaglig deltidsstudium i Praktisk kunnskap over fire år. Studiet har inneholdt refleksjon over egen yrkeserfaring, forskning i eget praksisfelt, arbeid med intervju og skriving av hovedessayet. Yrkesbakgrunn har jeg fra atten års undervisning på ungdomsskole og fire års rådgiving på PPT.4 Erfaring har jeg fra oppdragelse av barn og deltaking i organisasjonsarbeid og fritidsaktiviteter. Jeg har alle arbeidsår vært fascinert og opptatt av møtet mellom mennesker og kommunikasjonen mellom lærer-elev og lærer-foreldre, derfor ble det naturlig å fordjupe meg i det feltet. Mot kom inn i bildet fordi jeg førsteåret fant en forunderlig forbindelse mellom mot og møte som jeg ikke visste av. Møte og mot er dermed blitt det gjennomgående temaet i delene som masteroppgaven består av. I læreplanen for skolen står det at en lærer må være modig. Gjennom skriveprosessens praksisrefleksjon og studielitteratur – ikke minst filosofien - har jeg funnet følgende ny kunnskap om motets betydning for yrkesutøvingen: Mot er det ypperste av alt: en dyd. Det befinner seg på den gylne middelveg, der feighet og overmot er grøftene på sidene. Å være dydig er det samme som å være dyktig, å duge; da balanserer du fornuft og følelser perfekt i handling. En lærer er avhengig av å ha mot for å duge i møtet med elev og heim. Fordi møte og mot har samme rot, vil nemlig et ekte møte mellom mennesker fordre at vi våger å møtes. Uten mot, blir det ikke møte. Tør vi møtet, oppstår det tillit, som er en av livsytringene. Den sier at jeg har behov for å bli tatt imot. Skjer det ikke, kan jeg oppleve meg avvist og mistrodd. I livet og skolen er vi helt avhengige av hverandre. Det kreves derfor av oss at vi tør å la den andres uttrykk gjøre inntrykk på oss. Å ta imot eleven, fordrer mot av læreren. Ved å illustrere den dyktige læreren som ”omsorgslæreren” og ”faglæreren” i ett, har jeg funnet at de ulike typene møter elever på ulik måte med ulik mengde mot. Det henger sammen med tre krav til læreren: Å være glad i barnet, faget – og seg selv. Mangler det siste, kan vi ikke tørre møtet med andre. Ved å studere lovverket for skolen om ansvarsdelingen med heimen, fant jeg at læreren kanskje tar mer ansvar for opplæringen av eleven enn han skal. Og fersk forskning viser at foreldre ønsker mer ansvar. For å få et bedre samarbeid er kommunikasjonen avgjørende, og også den krever modighet, av begge parter. Skal en lærer greie å følge loven, blir motet en helt avgjørende betingelse. Uten modige møter med elev og foreldre, blir det vanskelig å være en dyktig lærer. Derfor står det gamle ordtaket ved lag: ”Den som intet våger, intet vinner!”