"Kan vi vente med å se?" : hvordan observerer barnehagen barn som er i risikosonen for å utvikle språkvansker, og hva blir gjort for å forebygge slike vansker?

Abstract

I løpet av de siste årene er det blitt mer fokus på hvordan tidlig innsats kan virke forebyggende mot fagvansker i skolen. Ved at hjelpen settes inn tidlig kan en hindre at større og mer komplekse vansker oppstår. Forskning gjengitt senere i oppgaven viser at så mye som 10 - J 5 % av førskolebarna har en språkforsinkelse i tidlig alder. Svært mange av disse barna står i fare for å utvikle andre vansker i tillegg, slik som lese- og skrivevansker og sosiale og emosjonelle vansker. Denne oppgaven tar for seg hvordan barnehagen observerer barn som er i risikosonen for å utvikle språkvansker, og hva som blir gjort for å forebygge slike vansker. Undersøkelsen har form aven holistisk singelease, og består av intervju av et utvalg pedagogiske ledere i flere barnehager. Det er valgt en kvalitativ metode der fokus er rettet mot hvordan førskolelærerne opplever arbeidet med observasjon og forebygging av språkvansker. Resultatet fra undersøkelsen tyder på at pedagogiske ledere kjenner godt til forhold som kan tyde på avvikende språkutvikling hos barn. Det kom videre frem at alle deltakerne i undersøkelsen observe11e språket hos barna, og tre av dem foretok systematiske observasjoner med eget kartleggingsmateriell. Ingen av kommunene der undersøkelsen er foretatt har innført obligatorisk kartlegging av språket hos førskolebarn, slik at dette ansvaret er i sin helhet overlatt til den enkelte barnehage. Dette forklarer ulikhetene i observasjonsprosedyrer. De informantene som ikke foretok systematiske observasjoner, forklarte dette med problemer med å komme i gang og mangel på tid. Dagene ble beskrevet som hektiske, og det å sitte og skrive på skjema ble nevnt som noe det var vanskelig å få tid til. Også mangel på kurs ble beskrevet som en rammefaktor som påvirket innføringen av språkobservasjoner negativt. Forebygging av språkvansker blir gjort både som generell forebygging, og som tiltak i forhold til enkelte barn. Når store problemer avdekkes, henvises barn videre til PPT. Generelt sett kan en si at undersøkelsen gir positive funn i forhold til problemstillingen ved at det er et stort fokus på språkutvikling og språkstimulering i barnehagene, og at systematiske observasjoner foregår i så stort omfang som det gjør selvom ansvaret for dette arbeidet er overlatt til den enkelte barnehage. For å innføre systematiske språkobservasjoner i alle barnehager ser det ut som det er behov for en overordnet styring av dette fra kommunalt hold, der kurs og kompetanseheving må inngå som en viktig del. Dette kan anses som en grunnleggende forutsetning for at barn som strever med språket skal få en så god start som mulig i utdanningsløpet.