| dc.description.abstract | Oppgaven har følgende problemstilling:
Hva motiverer en person til å melde en sak til barnevernet, og hvordan vurderer melder denne erfaringen.
Problemstillingen har sitt utspring i det forhold at barneverntjenesten er avhengig av et samspill med sine omgivelser. Det som er denne oppgavens fokus er at barnevernet er avhengig av å motta meldinger fra eksterne meldere for å komme i posisjon til å hjelpe de barn som har behov for det.
For å belyse problemstillingen har jeg intervjuet 9 privatpersoner som har meldt en sak til barnevernet. Det sentrale har vært å få tak i deres refleksjoner og vurderinger i forkant av meldingen, samt deres erfaringer med det å melde til barnevernet. I tillegg er det intervjuet 4 helsesøstre, dette for å bruke helsesøstre som et “bakteppe” i mitt forsøk på å analysere de intervjuer som privatpersonene har gitt. Helsesøstrenes posisjon som offentlig ansatte med en lovbestemt meldeplikt har gitt meg mulighet for å se om der kommer frem spesielle ulikheter eller likheter mellom private meldere og de offentlig ansatte. Fra datamaterialet har det “vokst” ut 5 typologier:
• Opprydderen, som legger vekt på plikten til å melde og som forventer at det offentlige handler raskt og effektivt. Ønsker informasjon om hvordan det går i saken.
• Nabokjerringa som også legger vekt på plikten til å melde. Nabokjerringa ønsker anonymitet som melder. Hun ønsker også informasjon om hvordan det går i saken.
• Den omsorgsfulle som ønsker å hjelpe både barn og foreldre som meldes, og som ikke melder saken til barnevernet før de selv har prøvd å hjelpe familien. Den omsorgsfulle melder ikke saken til barnevernet før foreldrene til barnet som meldes samtykker til dette. Den omsorgsfulle ønsker å være med i samarbeidet om løsninger
• Den proffesjonelle som har samarbeidet med barnevernet i mange år, og som vurderer fra sak til sak om barnevernet kan hjelpe i den konkrete saken. Den proffesjonelle ønsker å samarbeide med barnevernet om løsninger.
• Helsesøster som har samarbeidet med barnevernet i mange år, og som vurderer hver enkelt sak opp mot muligheten for formålsoppnåelse ved melding til barnevernet. Hun ønsker et samarbeid med barnevernet om løsninger. Disse typologiene blir så analysert i forhold til pliktetikk og formålsetikk. Opprydderen og nabokjerringa er pliktetikere i den forstand at det avgjørende for å melde til barnevernet er en opplevelse av en moralsk plikt til å gjøre dette. Den omsorgsfulle, den proffesjonelle og helsesøster melder til barnevernet utfra en vurdering om de kan oppnå ønsket formål for familien, av dette betrakter jeg dem som formålsetikere.
Formålsetikerne ønsket et samarbeid med barnevernet, mens pliktetikerne ønsket informasjon uten nødvendigvis egen deltagelse i problemløsningen. Felles for alle informantene er altså et ønske om en videre posisjon i forhold til barneverntjenesten.
Flertallet av informantene kommer ut av sin erfaring som melder med en svekket tillit til barnevernet. De to viktigste grunnene til dette er at de ikke ser tilfredstillende resultater av meldingen og at de ikke opplever seg ivaretatt på en god nok måte. De meldere som har fått styrket eller bekreftet sin tillit til barnevernet legger vekt på at de så gode resultater for barna som ble meldt, samt at de opplevde selv å være sentrale i problemløsningsprossessen.
Undersøkelsen viser at tillitten til barnevernet, og derved også viljen til å melde igjen, vil være avhengig av at melder forstår de beslutninger som barnevernet tar. Ved en åpnere linje fra barnevernet ville melderne hatt forutsetning for å forstå de vurderinger som barnevernet foretok. Men enda viktigere er det at barnevernet ved å involvere melderne i sin utredning og beslutningsprossess ville skaffet seg et bredere grunnlag for å fatte en riktig beslutning.
Konklusjonen på undersøkelsen er således at barnevernet ved å ha en holdning til melder preget av åpenhet og gjensidighet vil styrke sin troverdighet. Dette gir større forståelse og aksept for de vedtak som fattes. | en |
