| dc.description.abstract | Målet med fysioterapi er å skape bedre forutsetninger for helse og livsutfoldelse hos
mennesker med plager knyttet til bevegelsessystemet. I fysioterapeuters yrkeshverdag er
bevegelser, individuelt eller i gruppe et sentralt virkemiddel. Kunnskap om bevegelse utvikles
teoretisk og i praksis. I fysioterapifaget har fokus på forskning som tar utgangspunkt i klinisk
kontrollerte studier fått stadig større plass. Samtidig bidrar dette til at viktige sider ved
fysioterapeuters kompetanse, som ikke kan måles og veies, ikke blir løftet fram. Det krever
andre tilnærminger å synliggjøre denne kompetansen. Mitt utgangspunkt i denne oppgaven er
at erfaringsbasert kunnskap har noe å bidra med i en diskusjon om hva som er
gyldig/dokumenterbar kunnskap. Det legger et ansvar på oss som har denne erfaringen.
Prosjektet er en undersøkelse av hvordan fem fysioterapeuters yrkeskunnskap har utviklet seg
gjennom at de har beveget seg selv. De har gjennom mange år beveget seg fra noviser til
eksperter i en tradisjon hvor kunnskapen overføres fra mester til svenn; i bevegelsesgrupper
basert på psykomotoriske prinsipper. I denne tradisjonen er det sentralt at belastning av fysisk
eller følelsesmessig karakter vil uttrykke seg i pust, muskulatur og derved bevegelse. Jeg har
fokus på aspekter ved praksisen som ikke er tilgjengelig i bøker; den erfaringsbaserte, ofte
”tause”, personlige og kroppslige delen. Det som gjør kunnskapen til en levende kunnskap
som virker i praksis. Det som gjør at fysioterapeutene velger å bruke så mye av sitt yrkesliv
på å bevege seg - sammen med andre.
Datainnsamlingen for denne oppgaven har blitt gjort i løpet av tre feltreiser. Gjennom
deltakende observasjon i bevegelsesgruppene og intervjuer med fysioterapeutene etterpå har
jeg samlet materiale for videre bearbeiding og analyse. Oppgaven er skrevet i essayform.
Utgangspunkt er bevegelsesfortellinger fra praksis. Jeg har ønsket å få en form og et språk
som kan kommunisere med fysioterapeuters egen fortrolighetskunnskap og være med på
skape gjenkjennelse og refleksjoner over praksis.
Undersøkelsen dokumenterer hvordan informantene utvikler sin kompetanse gjennom gjentatt
øving og stadig refleksjon over hvordan det de gjør virker i praksis. Fysioterapeutene har en
samtidig oppmerksomhet på kroppens funksjon og sammenhenger og kroppen som kilde til
erkjennelse og opplevelse. Undersøkelsen har vist at metoden og øvelsene ikke kan sees
uavhengig av situasjonen og personene som deltar. Utviklingen av tillit, atmosfære og de
kvalitative sidene av treningen og relasjonen er avgjørende for hva slags mening øvelsene får.
Fysioterapeutenes egen kropp er utgangspunkt for kommunikasjon og valg. Samtidig er deres
bruk av musikk og rytmer, og valg av ord viktig. Fysioterapeutenes holdninger, verdier og
menneskesyn er blitt en integrert del av deres praksis. Det innebærer at de har endret
terapeutisk holdning fra å tro at de hadde ansvar for å skape endringer, til å se at de kun kan
legge til rette for nye erfaringer og kroppslige opplevelser hos deltakerne. Kunnskapen er
sårbar fordi den er personlig og basert på erfaring. Den teoretiske kunnskapen, den praktiske
ferdigheten, deres forståelse og verdier er vevd i hverandre og det er foreningen av den
teoretiske og den erfaringsbaserte kunnskapen som blir den gode fysioterapeuten. | en_US |
