Kvilesteinen : tanker om møter i en sykepleiehverdag

Abstract

Med utgangspunkt i min egen erfaring som sykepleier og menneske har jeg i dette vitenskapelige essayet søkt å utdype møtet som fenomen. Jeg ønsker å bruke ordet fenomen med tanke for at møtet alltid på et eller annet vis gir mulighet for at noe kan vise seg eller oppstå. Dette som kan oppstå stiller krav til oss som møtes om å være var for det som kan komme til å vise seg. Jeg har funnet grunner for at varhetens og sårbarhetens etikk bærer oss i møtet. Slik kan vi i større grad lykkes med å finne god mening. Denne varheten har jeg forsøkt å belyse i møte med naturen sittende på Kvilesteinen. Det å møte naturen har kanskje ikke den samme grad av det resiproke i seg sammenlignet med det å møte mennesker. Allikevel mener jeg å ha kommet til en viktig sammenheng. I møte med natur så vel som med mennesker er det alltid noe som kommer før det språklige. Vi berøres og beveges sanselig. Sansningen har vi avstandsløst tilgang til før språket, og i sansningen begynner en tydning av det vi møter. I denne sanselige sammenhengen finnes en tynn tråd av sårbarhet som gjør forståelse mulig i gjenkjennelse og avhengighet. For at dette jeg kaller for varhetens og sårbarhetens etikk skal få rom i møtet, må vi setter vår viten i parentes. Da først åpner det seg en åndelig dimensjon i møtet som kan merkes. Jeg merker den andres nærvær ved at jeg glemmer meg selv. Først da ser jeg den andre.