| dc.description.abstract | Kvalitet er et ord som brukes stadig oftere og på stadig flere samfunns- og livsområder, så også på forskningsfeltet. Kvalitet stammer fra latinske Qualitas, som først og fremst peker mot iboende egenskaper ved tingen eller fenomenet. I de offisielle forskningspolitiske dokumentene er det imidlertid ikke de iboende egenskapene ved forskningen som er i fokus, men snarere hvordan kvaliteten kan måles med utgangspunkt i kvantitative indikatorer slik som omfanget av vitenskapelige publikasjoner, antallet siteringer og andelen eksterne forskningsmidler.
Denne studien har ikke til hensikt å komme fram til en endelig og riktig forståelse av hva forskningskvalitet er eller om det er riktig eller galt å måle. Hensikten er snarere å problematisere og undersøke hvordan det har blitt slik at forskningskvalitet kobles til kvantitative indikatorer og hvilke mulige effekter dette har på forskningspraksis. Ettersom de kvantitative kvalitetsmålene i økende grad kobles til finansiering av forskning og instituttsektoren, er dette en høyst relevant tematikk.
Studiens teoretiske og analytiske rammeverk er diskursanalytisk, med hovedvekt på Michel Foucaults begrepsapparat, og supplert med blant andre Bruno Latour og Mikhail Bakhtin. Mitt empiriske utgangspunkt er forskningspraksis ved et av instituttene på SVT-fakultetet ved NTNU, samt betydelige mengder dokumenter. Analysens første del undersøker om det eksisterer en diskurs om forskningskvalitet med entydige grenser. Et sentralt aspekt her er å belyse hvordan meningsinnholdet i forskningskvalitet konstrueres i diskursen. Analysen viser en diskurs preget av motsetninger, hvor særlig spørsmålet om måling av kvalitet og konsekvensene av dette, har blitt debattert. Samtidig peker utviklingen i retning av en stadig mer entydig diskurs hvor forskningskvalitet fremstår som synonymt med vitenskapelige publiseringer, siteringer og ekstern finansiering. Å måle kvalitet fremstår som det eneste alternativet.
Hva så med effektene på forskningspraksis? Analysen har identifisert tre litt ulike forskningsstrategier, men hvor fellestrekket er at vitenskapelige publiseringer og ekstern finansiering blir stadig viktigere for forskningspraksis. Selv om forskerne fortsatt har relativt stor frihet, eksisterer det en rekke mulige dilemmaer. Det kan blant annet knyttes til at forventninger om vitenskapelig publisering gjør at man nedprioriterer andre oppgaver. Det kan også knyttes til at forskningen må tilpasse seg forskningen som samfunnet og institusjonene vil ha, fremfor at man som forsker kan forfølge teori- og fagutvikling som sådan.
Diskursen om forskningskvalitet må sees i forhold til fremveksten av en liberalistisk styringsrasjonalitet. Styringen har blitt mer indirekte, men som denne studien viser betyr ikke det nødvendigvis mindre styring. Styringsteknologier som målstyringssystemer, resultatmål og evalueringer produserer styringsinformasjon som muliggjør standardisering og kontroll. Samtidig betyr disse teknologiene at institusjonene integreres i styringen av dem selv gjennom at de hele tiden søker bedre målbare resultater. I dette ligger det også en betydelig disiplinering gjennom at handlingsvalgene begrenses i forhold til de tiltakene som kan måles kvantitativt. | nb_NO |
