Å være i bevegelse : fysioterapeuters kunnskapsutvikling i egen bevegelsespraksis

Abstract

Målet med fysioterapi er å skape bedre forutsetninger for helse og livsutfoldelse hos mennesker med plager knyttet til bevegelsessystemet. I fysioterapeuters yrkeshverdag er bevegelser, individuelt eller i gruppe et sentralt virkemiddel. Kunnskap om bevegelse utvikles teoretisk og i praksis. I fysioterapifaget har fokus på forskning som tar utgangspunkt i klinisk kontrollerte studier fått stadig større plass. Samtidig bidrar dette til at viktige sider ved fysioterapeuters kompetanse, som ikke kan måles og veies, ikke blir løftet fram. Det krever andre tilnærminger å synliggjøre denne kompetansen. Mitt utgangspunkt i denne oppgaven er at erfaringsbasert kunnskap har noe å bidra med i en diskusjon om hva som er gyldig/dokumenterbar kunnskap. Det legger et ansvar på oss som har denne erfaringen. Prosjektet er en undersøkelse av hvordan fem fysioterapeuters yrkeskunnskap har utviklet seg gjennom at de har beveget seg selv. De har gjennom mange år beveget seg fra noviser til eksperter i en tradisjon hvor kunnskapen overføres fra mester til svenn; i bevegelsesgrupper basert på psykomotoriske prinsipper. I denne tradisjonen er det sentralt at belastning av fysisk eller følelsesmessig karakter vil uttrykke seg i pust, muskulatur og derved bevegelse. Jeg har fokus på aspekter ved praksisen som ikke er tilgjengelig i bøker; den erfaringsbaserte, ofte ”tause”, personlige og kroppslige delen. Det som gjør kunnskapen til en levende kunnskap som virker i praksis. Det som gjør at fysioterapeutene velger å bruke så mye av sitt yrkesliv på å bevege seg - sammen med andre. Datainnsamlingen for denne oppgaven har blitt gjort i løpet av tre feltreiser. Gjennom deltakende observasjon i bevegelsesgruppene og intervjuer med fysioterapeutene etterpå har jeg samlet materiale for videre bearbeiding og analyse. Oppgaven er skrevet i essayform. Utgangspunkt er bevegelsesfortellinger fra praksis. Jeg har ønsket å få en form og et språk som kan kommunisere med fysioterapeuters egen fortrolighetskunnskap og være med på skape gjenkjennelse og refleksjoner over praksis. Undersøkelsen dokumenterer hvordan informantene utvikler sin kompetanse gjennom gjentatt øving og stadig refleksjon over hvordan det de gjør virker i praksis. Fysioterapeutene har en samtidig oppmerksomhet på kroppens funksjon og sammenhenger og kroppen som kilde til erkjennelse og opplevelse. Undersøkelsen har vist at metoden og øvelsene ikke kan sees uavhengig av situasjonen og personene som deltar. Utviklingen av tillit, atmosfære og de kvalitative sidene av treningen og relasjonen er avgjørende for hva slags mening øvelsene får. Fysioterapeutenes egen kropp er utgangspunkt for kommunikasjon og valg. Samtidig er deres bruk av musikk og rytmer, og valg av ord viktig. Fysioterapeutenes holdninger, verdier og menneskesyn er blitt en integrert del av deres praksis. Det innebærer at de har endret terapeutisk holdning fra å tro at de hadde ansvar for å skape endringer, til å se at de kun kan legge til rette for nye erfaringer og kroppslige opplevelser hos deltakerne. Kunnskapen er sårbar fordi den er personlig og basert på erfaring. Den teoretiske kunnskapen, den praktiske ferdigheten, deres forståelse og verdier er vevd i hverandre og det er foreningen av den teoretiske og den erfaringsbaserte kunnskapen som blir den gode fysioterapeuten.