Skogen som kollektiv ressurs og fristed på indre Helgeland 1850-1950

Abstract

Fra gammelt har utmarksområdene på indre Helgeland fungert som basis for overlevelse for ulike grupper mennesker. Fra medio 1800-tallet begynte godseiere og staten å innskrenke de gamle rettighetene til bruk av skogen. Samtidig førte en liberal lovgivning til at engelsk kapital kjøpte opp store skogarealer og urskogene ble hogd og eksportert ut av regionen. Økonomisk regresjon og marginalisering av folks muligheter til å gjenoppta tidligere levemåter ble resultatet. Staten overtok de uthogde områdene, men begynte samtidig å forberede nye skogdrifter. I tida før andre verdenskrig ble et bureisingsfelt anlagt i Fiplingdal, hvor tilgangen til utmarksressursene ble begrenset i enda større grad enn tidligere. Staten vurderte stadig mer sine skoger som virkesressurser og mindre som høstingslandskap. Den storstilte satsingen på skogbruket tyder på at skogene egentlig tilhørte den voksende skogindustrien.